HASSE HUNDS HERLIGE HUNDELIV Vol I - V

 

Hasse hunds herlige hundeliv  - Vol I

 I vår omgangskrets finnes det to ”Hasser” – det er Hasse som er tobeint og bor i Sverige og så det er Hasse (Stjärnelds Athoz) som er firbeint og bor hos oss – altså Hasse Stjärneld. De er litt ”rustikk” av legning begge to ;o). Hasse i Sverige er vår Hasse sin ”bestefar” (det vil si han bor sammen med vår Hasse sin firbeinte far!). Altså – for å gjøre det helt klart – vår Hasse er oppkalt etter ”svensken”.

 Et bedre navn kunne ikke en firbeint Hasse av dette formatet få. Hasse Stjärneld  - et blussende stjerneskudd – som raskt ”freser” over det meste. Men ulikt de stjerneskuddene som vakkert seiler over en blå nattehimmel for så å dø ut – så tar liksom Hasse Stjärneld sjelden helt slutt. Det er vel derfor han har blitt hetende ”Stjern’-ildern” også. – Kjært barn ….. osv. Og - Hasse Stjärneld seiler stadig han (om enn ikke på en blå nattehimmel) – og finner stadig bedre innfallsvinkler for nye utfordringer. Slik som den gangen jeg skal fortelle litt om her.

 Det hadde seg slik at Hasse og hans egen tofoting Oskar uforvarende havnet midt i et formiddags kaffeselskap. Godt kjent med Hasse sin store, og nokså påtrengende kjærlighet og behov for nærhet(!) for alt og alle – ble stjern’ilderen plassert i hundegården sammen med venninna si – Hebe (ja, den kjenner nok hvor skoen trykker, den som har den på - han Oskar altså!).

 Etter noe tid ble det vel nok av ”Hasses hurra-meg-rundt” for Hebe - hun ville inn. Herren ville gjerne at Hasse skulle være ute i hundegården – halvtemte ilderskinn har det best der, mente han. Men Hasse ville inn han og – kjente vel at det sivet alskens liflige dufter ut igjennom dørsprekken og rett inn i neseborene. Og hvorsom var – om det var Hasse som klarte å lirke seg inn eller om det var herskapet som smeltet under hans ”bedende gule øyne” vites ikke. Men inn kom han. 

 Vel inne ble han stående midt på golvet og ”suge” inn rommet og folket -og ”kjenne” på lufta. Heldigvis for herren og lykkeligvis for herskapet så har herren (faktisk!) god kustus på en løs Hasse – så det hele forløp pent og prydelig - ilderskinnet var pyntelig på vei bort til herren på hans anmodning.

 En av de besøkende tantene mente nok at herren var i urimeligste laget med sine ideer om at stjerne-ildere ikke var ment for fornemme selskaper. Hun kunne liksom ikke helt la være å titte på ”stakkaren” der han var i ferd med å bli kommandert ned på magen.

 Hasse Stjärneld er riktignok svensk, men ingen dum hund. Han passet nok på å se lidende ut, – og dermed smeltet tanten. ”Haasseeeee kooooom daaaa” - kalte hun lavt og grann i målet.

 Større volum var slettes ikke nødvendig. Den granne stemmen var nok. Stjärneld skjøt fart i fri sikt. Ilder’n tok minste motstands vei – over bordet med kaffeporcelæn og ditto kaker. Stusset herskapets hvite duk, seilte i lav høyde, men unngikk å krasje procelænet,- snappet en kjeks i overfarten og landet midt i fanget på tanten.

 Åååååå - hadde nå damen kunne blitt stum! (hadde hun bare holdt munn, med andre ord….) - Så hadde det kanskje vært mulig å fange hunden, få satt et bånd på den og få den ned på magen igjen. Men, ulykkeligvis nei. - Hun slo opp latterdøren og lo så hun nærmest skled ned på golvet. - Og hvor artig var ikke det for hr Stjärneld - en dame som lo og hauket - og til og med la seg flat på sofaen for å leke med han – O lykksalige stund – (tenkte han nok – antar jeg) – der de ”balet” rundt i møblementet.

 Det var vanskelig å fornemme hvem som hadde det mest festlig(?!) – har jeg hørt. - En ting er garantert – både tanten og sofaen var sikkert fulle av stive gule hundehår etter ”kosestunden”. Jeg var glad jeg ikke var der – men antar at veien etterpå var kort - ut i bilen og inn i buret hvor slike ”flygende objekter” hører hjemme.

 

 

 

 

Hasse hunds herlige hundeliv - Vol II

 Hasse er en herlig hund. Jeg må bare understreke det! Sånn sett kunne overskriften like gjerne ha vært Herlige Hasse hunds hundeliv. - Han har en egen vidunderlig og helt spesiell måte å forholde seg til ALLE mennesker OG ting. Og - det er ingen ting den kroppen ser svart på, det kan jeg love. Livet leker for Hasse – hver dag…………….

 

 Hasse kom til hjemmet som en ”inneboende” som svenskene sier. Husfruen slo til på å stille opp som fosterhjem for en 4-5 måneder gammel ”bruksmalle” som fortsatt levde sammen med 4 av sine kullige søsken og sin kjødelige mor. Stakkars ---- mor!  OG - det var nok på høy tid at ”bunch’en” ble splittet – de hadde etter sigende allerede begynt å rangere seg innbyrdes.

 Som sagt – alt var ordnet da herren i huset ble involvert i tildragelsen. Til og med togbilletten var så godt som bestilt. Det var februar og husfruen tok innover seg at herren muligens ikke så for seg en biltur på 1800 km på svarteste og kaldeste vinteren. Tur med toget ble bestilt –ahh – det er dette med å ha samvittigheten i orden da (he,he). Dessuten skulle valpen baaare være her en liten stund!

 Tog ned og bort – og tog opp og hjem igjen med en hundevalp midt i slyngelalderen. Det gikk aldeles utmerket. - Og er det noe svenskene skal ha ros for – så er det sine hundekupeer på Svenska Järnvegen. Det ER en lang tur fra Stockholm via Østersund og Storlien med bytte av tog og 3 timers ventetid midt i. - Men ved hjelp av gode hundevenner både her og der – så ordnet det seg. Herren kom vel hjem - og det gjorde mallen også.

Siden har Hasse’n vært her, og ”lyst opp” vår tilværelse – for kjedelig er han ikke – svenskeilderen. Han utfordrer mange følelser i meg. Og jeg vet ikke om jeg skal fortelle om alle … Når det er sagt - han er en vidunderlig sosial og utadvent hund, og snill og klappbar er han også. En må bare vite hvor grensen går – og den skal man holde hele tiden. En glipp – og den er brent inn i Hasses harddisk. Som alt annet i Hasses liv så går også læring fort – både den positive og den negative. 

 Første sommeren vi hadde Hasse ble det avglemt en liten bunt med sauegjerde ute i hundegården. Gjerdet var en feilslått investering som beskyttelse for et av husfruens bed med krydderplanter. For Hasse er gjerder som ikke tjener sin vanlige oppgave – ting. Og alle løse ting og gjenstander er hans!

 I bunten var det også en del staur – som vi for lettvinthets skyld hadde latt være å ta løs. Om det var vinden eller ”noe” som fikk denne bunten til å lee på seg – vites ikke. Kan hende var Hasse’n borte og sjekket tingenes tilstand (les: dyttet på) i et kjedelig øyeblikk.

Da jeg oppdaget hva han holdt på med, ble jeg stående å betrakte den iherdige ”lille” valpen med undring. Han dro på bunten og forsøkte å dra den med opp tre trappetrinn fra nedre til øvre luftegård.

 Det er ikke enkelt å få med seg en slik rull opp ei trapp og gjennom en relativt smal åpning, men Hasse’n hadde tydeligvis ikke tenkt å la det stoppe seg.  Han balet så lenge med gjerderullen at den løsnet delvis og rullet litt utover. Dermed fikk han bedre tak og dro med seg gjerde og staurer gjennom grinda. Gjerdet satte seg fast, men i og med det at det var spenn i gjerdet så gikk det fortsatt an å trekke i det. Dermed slo vel alle driftene inn på en gang – for han ble meget ivrig og fryktelig bestemt på å ha ”ustyret” dit han ville. Og når Hasse vil … !!

 Plutselig løsnet ”utstyret” - og spennet i gjerdet gjorde at både det og staurene kom etter hunden veldig kjapt! Det var bare snakk om et sekund, om det var så mye – så lå valpen inntullet i en vase av nettiggjerde og staur.  Jeg så hodet og frambeina som jobbet frenetisk med å komme seg fri.

 – Herregud – stakkars valpen!  Da var jeg allerede i spranget. - For å redde Hasse’n fra traumene jeg var sikker på han allerede var påført på kropp og sjel.  Gjennom stua, ut på terrassen og ned på plena. – Forberedt på at hunden var ferdig til å forlate denne verden. Jeg husker ikke om jeg var redd – men hjertebank det hadde jeg!

Hah – der sto Hasse’n fri for både gjerde og staur – midt på plena og betraktet ”byttet”. Han var overhodet ikke interessert i å la seg beføle for skader jeg var overbevist om at han hadde pådratt seg.  Han sto som en ”føggelhund” i stand og ventet på at gjerdet skulle ”bevege” seg.  – Og vinden sørget for det.  - Men da hadde husfruen så stor adrenalinproduksjon at med stemme og krefter som fikk dyret til å stoppe opp i undring – kom hun Hasse’n i forkjøpet.

 - Og slik ble gjerderullen reddet fra en uviss skjebne !  

 

 

Hasse hunds herlige hundeliv  -  Vol III

 Det var på vårparten et år. Husfruen hadde satt seg i sinne å rydde bort vintertøy, ”store sko” og andre vinterlige saker og ting. Denne bortryddingen hadde gått for seg en stund, og lufting av vinterens dyner sto for tur.

Det var en utmerket dag for huslige sysler at denne arten. Madrasser ble båret ut, fikk en omgang med klesbankeren. Dundynene som hadde fått samme behandling, var ferdig luftet – og ble hentet inn. De ble brettet sammen og lagt i sine respektive lerretsposer. Det vil si - det manglet en pose. Så ”bestedyna” ble liggende på toppen av stabelen – oppå en stol i kjellergangen. Neste stopp var vinterlageret. Det var i alle fall meningen!

Under formiddagens lange ferd mot å bli ferdig med disse sedvanlige syslene hadde husfruens bevegelser blitt nøye fulgt av den gule. Han hadde gjort flere iherdige forsøk på å bidra med det han kunne best; - ”fange”, slite og dra – samt å bære de løse gjenstandene som ble liggende igjen i sporet etter husfruens nitidige ryddemanøvrer. Utallige ganger hadde han fått beskjed om at hvis han ikke sluttet ”å samle” så ble det rrrrett ut i hundegården ……tvverrrt!

Under den samme lange formiddagen hadde husfruen opparbeidet en stor tørst etter kaffe. En gang i mellom slagene med å få buksert madrasser ut/inn og sammenbretting av vinterens dundyner - ble det følgelig kaffepause. Etter pausen var det på’n igjen. Turen var kommet til siste etappe. – Fruen var på vei ned trappa – ting skulle ned i skuffer og inn i skap. Før de siste trinnene i trappa var unnagjort fikk hun et eller annet i fjeset – det kilte.

- Jeg strøk det vekk med handbaken. Da jeg kom litt lenger ned kjente jeg at det ikke bare kilte i fjeset, men jeg fikk en meget kilende følelse i magen også … og før jeg tok golvet med første foten kjente jeg formelig at det rørte seg rundt meg. Golvet levde.  - Jeg vasset bokstavelig talt i dun. Når jeg rørte på det minste lem - valt det opp rundt meg med dun! Golvet i kjellergangen er 1,5 kvadratmeter og ja - jeg overdriver ikke – jeg sto i dun til kneene.

Jeg rakk ikke å tenke en gang - før duna ble levende og et eller annet gul-lig kjapt noe - skjøt fart, hoppet forbi meg tok sats oppover trappa. Med hundre-tusen-millioner dun flygende tett etter.

Det virvlet ………. det kjentes ut som om en tornado av dun for forbi meg.

Jeg mistet munn og mæle (- heldigvis tok en stund før jeg fikk tilbake talens bruk – og bra var det ellers hadde jeg antakelig blitt kvalt av dun …”).  Jeg forsto ikke en gang hva som hadde hendt – før jeg kom på at jeg lagt fra meg en dyne på en stol for å finne en lerretspose og putte den i. Da var vel omtrent da at kaffetørsten ble uhåndterlig og jeg forlot dyna der og da. Det skulle jeg selvfølgelig ikke ha gjort. 

 DUN-DRAUGEN hadde slått til!

- Si meg – er det noen som vet hvor mye dun en 140 x 220 cm dundyne av god kvalitet inneholder – ja ikke i komprimert form innenfor trekkets sammensydde sømmer – altså!.

Neei – jeg mener den faktiske mengden av fiiiin andedun i fri utfoldelse?!

Det hadde vel blitt kjedelig da – for stakkar’n – og så hadde’n vel (etter utallige oppfordringer) gått og lagt seg – langt unna den ”sure kjerringa”.  - Og der var liksom dundyna bare……... Den hadde den gule tydeligvis ”hentet” ned fra stolen. Ikke vet jeg om han hadde ”tenkt” å gjøre det behagelig for seg – kanskje var det slik - avvist som han sikkert følte seg.

 - Jeg spør igjen – er det noen som vet hvor mye duuuuun ………….  ?!

Trenger noen å vite det – så kan jeg fortelle at jeg – basert på empiri - har en viss anelse. En ting var jo at Hassen hadde ”suttet” i stykker trekket og balet og kost seg med dyna. Han hadde tydeligvis greid å ”leke” og bakse litt med den òg - slik at innholdet fant veien ut av trekket og ut i friluft.

- Forsøk å samle sammen og rydde opp etter X antall dun! – La meg si det slik; - Det omtrent som å skulle øse vann med bare fingrene.

Jeg var meget opprørt, for å si det pent. ”Innmarri irritert” er vel et mer korrekt uttrykk på sinnsstemningen – der jeg startet å rydde opp etter Hassen’s dyne-show. Og så inderlig forbainna som æ va!!. Dette kom antakelig til uttrykk i noen frenetiske armbevegelser ment å samle duna noenlunde sammen – slik at jeg kunne ”fange” den (eller var det kanskje oppgittheten?)

Da kom dun-draugen igjen. – Dette var et skikkelig show, tenke vel den gule - og hoppet opp og ned i dunhaugen - som en gledesstrålende unge som hadde funnet en sølepytt.  MEN daaaaaaaaa var grensen nådd – jeg ba den gule dra til dun-das – og det ”duuun-rabelig” fort.

Det gikk ikke inn den gule skallen umiddelbart. Så husfruen måtte ty til mer håndfaste midler – og tok et godt tak Hassens i halsskinn og ”fulgte” ham utendørs. Men da måtte jeg altså le allikevel. – Der sto den gule med fjær både her og der og hostet og nøs - Før han ristet seg litt - og bykset seiersturen hundegården rundt – men en hale av dun på slep.

Noen ganger må det empiri til for å kunne dra lærdom av ting som ”bare” skjer. Jeg kan love at denne erfaringen har lært meg at Hasser ikke skal fostres som prinsesser. Slike rustikke utgaver av hundeslekten kan ikke hvile verken på ”ederduns”- eller andre slags dyner.

 

Hasse hunds herlige hundeliv - Vol IV

 Hasse liker dårlig å være innestengt. Får han imidlertid krølle seg sammen i bilen er alt såre vel. Særlig om bakluka står åpen – og gir litt utsyn.

 

 Etter hvert har det blitt slik at Hasse har fått fast engasjement som snekkerlærling, spesielt på dager da husfruen jobber hjemme. Utpå høstparten hadde snekkerlaget jobb i en villa i et bedre strøk. Det store huset og den ditto tomta var frareist – familien var på tur. Det passet snekkerne fint. De kunne holde på med sitt virke - med tre og annet som omfattet dører og vinduer. Utendørs holdt en mann på å planere og legge stein. Alt var lagt til rette for at arbeidene som pågikk kunne finne sted uten særlig forstyrrelser.

 Som sagt - tomta var stor, men steinleggeren hadde kommet et godt stykke på vei med arbeidet. Med sin gravemaskin hadde han endevendt den store gårdsplassen og var i ferd med å fylle på sand. Gårdsplassen så foreløpig ut som en mengde med hauger og tuer gravd ut av en gigantisk muldvarp, men etter hvert skulle det både planeres og settes ned brostein i mønster. Jobben var grei både for snekker og gravemaskinfører, men det regnet ikke med måte. Det høljet ned denne dagen også – som det hadde gjort i flere dager. Det skal vel ikke store fantasien til for å tegne seg et bilde av den gedigne gårdsplassen som en like gedigen gjørmedam.

 Denne spesielle dagen hadde snekkeren som sedvanlig luftet Hasse’n før de stengte seg inne i huset og overlot vaktholdet av bil og gårdsplass til hunden. Mellom gammel og ny inngangsdør til det herskapelige huset – bestemte snekkerlaget seg for at de ville ta lunsjpause. Den nye døra skulle på plass etter matpausen. - Etter å ha ryddet sammen et lite kompani av sko i minst 5 forskjellige størrelser i den store herskapelige gangen (et ukjent antall vesker, bager og ransler ble også behørig ryddet på samme måte…..) - benket de seg inne på kjøkkenet for å innta matpakke. De snakket om at nå skulle det bli greit å starte etter matpakka; - når de hadde ryddet slik at ikke sagflis, spon og lim skulle komme i fottøy, vesker, bager og ransler.

 En halvtimes matpause nærmet seg slutten da det kimte i dørklokka. Utenfor sto en av naboene lettere opphisset og lurte på om det var noen i huset som eventuelt vedkjente seg den gule hunden som sprang rundt og rundt ute på gårdsplassen. Et spørsmål som fikk fart i hundeeieren!

 Hasse er en notorisk bærer og ”fanger” – alt som kan tenkes flyttes på plukker han opp. Er det nødvendig å si mer …………….. Ute på tomta i pur fryd og gammen galopperte Hasse’n – en gang gul av farge, nå mer som en avart av en dalmatiner – gul med grå flekker. Nesten alle sko, støvler, vesker og ransler hadde fått hver sin luftetur for hele samlingen hadde de samme grå flekkene – søle. Men en ting skal Hasse’n ha – han hadde båret inn det ene byttet før han hentet ut det neste.

 En rask rekonstruksjon viste at hundeeieren hadde vært litt lemfeldig med burdøra til Hasse-kassen i bilen. Så hadde hunden altså  kommet seg ut. Han hadde vel vært på vei inn i huset (der han visste at ”far” var) – men far var nok glemt øyeblikkelig da Hasse’n strenet inn gjennom dørkarmene og inn i den herskapelige gangen. Det måtte vel fortone seg som om han så paradis da han fikk øye på et berg av sko, støvler, vesker og ransler. Han måtte ha vært salig av lykke og yr av glede.

 Mens ettermiddagen ble lengre og lengre lurte jo husfruen på hvor både gubbe og hund ble av – middagen ventet. Omsider kom de hjem, den ”gråflekkede” og den blåkledde. Hele kompaniet med sko, støvler, vesker og ransler hadde måttet gjennomgå en forvandling til sitt opprinnelig jeg (altså uten grå prikker), rengjøres og pares. Vesker, bager og ransler henges opp.

 Hasse var sliten den kvelden – tenke seg til hvor mange runder han hadde klart – og fått lov å holde på i fred og ro – lenge og alene. Det måtte vel ha vært rene julekvelden ……………

 

 Hasse hunds herlige hundeliv  - Vol V

 Det er vel slik at når året lakker og lir mot overgangen til et nytt – så er det tid for refleksjon i mange hjem og stuer. Noen snakker om å se tilbake på året som gikk, mens andre snakker om å gjøre opp status. ”Det tok og det gav det gamle år….” – heter det i verset. Hm, ja – en god dundyne, en bunt med nettinggjerde og et unevnt antall krydderplanter. Det kunne ha vært verre! Og heldigvis berget kaffeprocelænet i et annet hjem ;o)

 Når julen holder på å ta plass i mange stuer rundt omkring – så gjør den det også i Hasses hjem. Husfruen starter som regel advent med å finne fram småtterier som skal på plass på kjøkkenet. Først og fremst julegardiner og noen årvisse faste innslag. Adventstjerner og – staker.

 Oppskriftsbøkene kommer fram, julekaken full av diverse herligheter må lages først på desember, oksetunger kokes, lammerull sys og sylter syltes. Det er nå noe med jul lell da. Husfruefilosofien er at førjulstiden går så alt for fort – det er bare å gi seg stemningen i vold fortest mulig. Slik at en liksom får ordentlig ”føling” med og kan kose helt fra første søndag i advent.

 (Dog – allerede før nyttåret ringes inn starter husfruen ”julepyntens inkvisisjon” – og 2 nyttårsdag er jula på rask marsj ned i esker og kasser.)

 

 Husfruen romsterer og styrer. Hasse følger spent med. Vi er omtrent like nysgjerrig begge to på hva som dukker opp fra eskene som ble ryddet vekk etter den forrige jula. Husfruen fordi hun har glemt hva som var i hvilke kasser (!). Hasse’n fordi han generelt er meget og oppriktig interessert i alt som kan tenkes å ramle ut - og å trille vekk. Han ligger på vent – på et par meters avstand. Han er yr og forventningsfull han og. Tilsynelatende ligger han på matta si i gangen og liksom sover. Men ser en nøye etter så avsløres han av ørene. Helt umerkelig svinger de litt på seg for om mulig å fange opp lyden av noe som ruller bort over golvet. Neseborene vibrerer lett. Det er bare ”halve hunden” som sover.

 Husfruen vet av erfaring at det som tas opp av eskene må plasseres nær opprinnelsesstedet. Litt til side for synsfeltet – og et millisekunds uoppmerksomhet – og det er ”fanget”. I fjor kunne man (om man hadde innsyn i husfruens og Hasse'ns juleforberedelser) – se et stort gult stjerneskudd i fri utfoldelse fly over golvene tidlig lillejuleaftens kveld.

 I et ubevoktet blunk av et sekund hadde draugen vært der og snappet 2-3 lenger med glitrende girlander og et par lengder med norske flagg. Aldri har det vel gnistret sånn i girlander og aldri har vel norske flagg vaiet så kraftig i galopptakt – innendørs.

 

Ja, ja det var jula i fjor. På etterjulsvinteren var husfruen og Hasse’n ute på kveldstur……

 En deilig og stille vinterkveld hadde jeg tatt med en av ”gubbehundene” på den sedvanlige kveldsturen. Tenke vel å gjøre en liteninnsats – en liten avbetaling på stor gjeld til gubb-skinnet. For at han alltid stiller opp for meg. Det ble Hasse som fikk henge med i andre enden av kobbelet.

 Det var slik en flott vinterkveld. Hasse er en meget sosial hund - så det eneste som forstyrret helhetsinntrykket der jeg ruslet under en klar stjernehimmel – var alle på to og fire han med stor iver måtte prate med. Noe som gjorde at jeg på siste delen av hjemveien ble litt ivrig på å se ned og ikke oppfordre til flere hundesosiale treff. Jeg snurpet både munn og line og labbet med bestemte skitt i retning hjem, med ”skylappene” på.

 Det staffet seg! Ut fra en hage hadde det sneket seg en røslig retriever – han tok oppstilling midt i veien, senket halen og viftet frenetisk imøtekommende. Vibrasjonene fra Hasses akselerasjon gjennom kobbelet gjorde at jeg viklet det godt rundt hånden som en forberedelse til ”krigsdansen” jeg visste kom. Hurra - 17. mai og nyttårsaften – lyste det formelig fra Hasse'n. Moro på gang!

Hasse'n voltet hele veibredden i pur glede. Han var i karneval- og sambamodus tvert. Men - antakelig ble det litt for mye for retriver’n – for han ombestemte seg og labbet stødig inn i gården sin. Jeg kikket etter hunden der den forsvant bak hushjørnet, slapp ut pusten og forklarte for Hasse at det ikke var sikkert at alle var like opplagt som han var !

Vi hadde vel tilbakelagt 10-skritt – så kom noe ullent gult noe ut av ei snøfonn og hev seg over oss. Bakholdsangrep ! – Hasse’n ble minst like overasket som jeg ble, men han kom i fatning mye fortere enn jeg gjorde. Han var med – SAMBA ! Her ble det en lekeseanse allikevel.

 Herregud tenkte jeg – men sa ”nå må du gå hjem du, hunden …….” til den herreløse. – og husjet litt på den. Det var ikke noe sjakktrekk. Da ble den lyse, ulne ganske nærgående og begynte å gjøre utfall. Seansen hadde pågått et par minutter og fire-fem personer ute i samme ærend som undertegnede – ble stående på vent litt lenger oppe i gata.

Jeg klandrer dem ikke – retriver’n var ufordragelig og jeg begynte å bli nokså irritert. Det var egentlig bare en ting å gjøre og det var å koble Hasse’n løs. Noe slagsmål i knehøyde ville jeg ikke ha. Ikke med mine knær innblandet.

 Fra intet dukket opp en tett figur som ropte et eller annet hundenavn, antakelig var det myntet på retriver’n. Figuren kom nærmere og ropte og kauket på hunden. – Som rett og slett ga blaffen i alle tilrop. Han fektet rundt etter halsbåndet, men fikk ikke tak. Hasse synes figuren var herlig spennende, et menneske som ropte og viftet med armene – helt i hans smak. Han var minst like interessert i å stifte nærmere bekjentskap med veivern som med ull-gulen.

Men så stakk retriver’n – han skjønte vel at det bare var sekunder om å gjøre før eieren fikk vinsja’n inn. Hasse – stakk like fort etter. Og mannen begynte å gaule om at nå ble det vel slåsskamp og herregud, og fandens oldemor – og tur til dyrlegen med skader og så videre og hutte mei-tuuuu..

 Mer i desperasjon enn i fullstendig kontroll – kauket jeg (også) HAAZZZE DEEEEKKKKK !!! Og – under over alle under - Hasse'n skvatt ned på magen. Jeg ble nesten stum, for den kommandoen hadde jeg nok regnet som et skudd over målet. Jeg jogget de 15-20 meterne bort til Hasse'n, kommanderte sitt og tok et par vendinger slik at jeg var sikker på at jeg hadde kontroll. Dermed var roen gjenopprettet (trodde jeg).

 Som ikke det var nok underholdning – kom det nok en turgåer med hund i langt bånd. Det var en eldre mann. Den hersens retriver’n skjønte antakelig at denne ekvipasjen var en lett match og kom tilbake med fornyet innsats. Men da forbant jeg meg på at denne gangen så skulle ikke ull-gulen slippe unna. Jeg slengte fra meg Hasse'n midt i gata i en ny dekk og kastet meg inn i kampen for å få hanket inn retriver’n.

Jeg ante nok at dette ble for sterk kost for Hasse – husfruen som ”lekte vilt og uhemmet” med en annen. Nei – det ville han ikke godta. I øyenkroken så jeg at han føyk opp fra dekken og kom – fort. Jeg sto med ull-gulen i halsbåndet og det unnslapp en så drabelig kommando (uegnet for trykk…) at Hasse'n dykket ned og ull-gulen satte seg i ren og skjær forbauselse. Eierens jammer stilnet midt i et ord og han sjokket over til meg – Itj slæpp’n nei – itj slæpp…………………vææær så snill ………………..

Jeg ba Hasse om å bli og fikk overlevert retriver’n til den veivende figuren, med noen velvalgte ord. Så vandret jeg bort til ”min hund” og hanket opp kobbelet. Jeg la plutselig merke til hvor stille de 4-5 var. Jeg så på dem, ventet en formaning eller tre om løshund og båndtvang og sånt. Men nei - de var helt tause. Enten var de fortsatt i sjokk etter 4-5 begivenhetsrike minutter spekket med hundeaction – eller så var de stum i beundring.

 Hasse og husfruen – labbet hjem – skjønt enige om at det var det sistnevnte og Hasse’n hørte ikke annet enn hvor fantastisk han var hele veien hjemover. Etter denne overstrømmende tillits- og kjærlighetserklæringen fra husfruen vek han nesten ikke fra meg i flere dager i strekk etterpå. Det gjorde liksom litt opp for krydderplantene og nettinggjerdet, og freden senket seg og tilliten vokste. Men – det var før dynedraugen slo til.

To skritt fram og et tilbake - og intet er nytt under solen ………..